Klipsch-sokkelen er stor og tjukk, ikke det estetisk peneste å bruke som en TV-sokkel. Fordelen er større innvendig volum, som kommer godt med når man skal dra på litt.

Den kjipe fjernkontrollen av svart plast i kredittkortstørrelse, vil mest sannsynlig leve en pensjonert tilværelse ned imellom sofaputene. Videre mangler lydsokkelen et display som viser valgt inngang. I stedet vises det med ulike farger på en lysdiode. Grønn, for eksempel, er optisk. Blå er naturligvis Bluetooth. Subwooferkanalen kan skrus opp og ned pluss/minus 6 steg, men man aner aldri hvilket steg den står på. Her kan amerikanerne lære ett og annet om brukervennlighet!

Det meste er tilgitt når lydsokkelen får gjengi filmlyden (som må gjøres med optisk kabel, da HDMI mangler). Den er nemlig den kraftigste lydsokkelen undertegnede har hørt. Klipsch låter knalltøft når man spiller høyt, med godt grep om lydeffektene, og subwooferkanalen er også kraftig og kontrollert enn de øvrige. Lyden er litt røffere i kantene med Klipsch enn Canton, med litt hardere og kaldere dialoger.

Surroundlydeffekt på film er ikke all verden, vi får aldri følelsen av å få lyden bakfra. Men det hjelper noe på film. Musikk bør derimot gjengis i ren stereo. Det er god sammenheng mellom mellomtone og bass, som er fyldig og hardtslående, tatt i betraktning at det er en lydsokkel uten separat subwoofer. Det mangler bare litt oppløsning.

Også i denne testen: