: FujiFilm X100S

Få kameraer har gjennomgått så mange forbedringer som FujiFilms retrokamera. Med et design som minnet om 50-tallets kameraer, som Leica M3, tok det entusiastmarkedet med storm i 2010. Bildekvaliteten og kvaliteten i FujiFilm X100 fikk blodet til å bruse hos mange fotografer, men treg autofokus og håpløs manuellfokus ga en frustrerende brukeropplevelse, som fikk mange til å gi opp og selge kameraet. Kritikken fikk ingeniørene hos FujiFilm til å lytte nøye etter, og tre år senere har de ikke bare rettet alle manglene i X100S, de har også forbedret kameraet på praktisk talt alle områder.

Noe alle som har fotografert med forgjengeren X100 vil merke ganske umiddelbart, når de plukker opp X100S. Autofokusen er lynrask sammenlignet med forgjengeren. Fokusringen har fått kortere utveksling som gjør manuellfokus til en lek, bildebrikken er byttet ut, skuddhastigheten er økt, full 1080p HD-video er endelig mulig, og den praktiske hybride søkeren har dobbelt så høy oppløsning.

Endeløse forbedringer
Den klassiske betjeningen med lukkertidshjul og blenderring er heldigvis beholdt. Samme gjelder det svært fine 23mm fastmonterte objektivet (tils. 35mm brennvidde), med lysstyrke f2.0. Kameraet har nemlig ikke zoom, ikke utbyttbar optikk heller, men bildevinkelen på 35mm er tross det uhyre praktisk som allroundobjektiv. Til nesten hva det skal være. Portretter i skulderhøyde eller miljøportretter, landskap, reportasje, reise, you name it. Med en vidvinkeladapter påmontert – WCL-X100 – kan man oppnå 28mm brennvidde, tilsvarende Nikon Coolpix A.

Bak det fremragende Fujinon-objektivet, sitter en ny 16,3 megapiksler X-Trans II bildebrikke. Som i likhet med tilsvarende i FujiFilm X-E1 og X-Pro1, hverken har RGB-sensorene arrangert i det klassiske Bayer-mønsteret, eller et lavpassfilter foran sensorene. I praksis har det vist seg å gi enestående detaljskarphet, uten fare for moaremønster i bildene. Kameraets EXR II bildeprosessor er også ny, det samme er muligheten for full 1080 HD-video opptil 60 fps, og en skuddhastighet på 6 bilder/s.

Kameraets nydelige optiske hybridsøker med cirka 85 prosent dekning er beholdt, men LCD-søkeren med 100 prosent dekning, som er integrert og aktiveres med redesignet spak foran på kameraet, er byttet ut med en mer lyssterk variant hvor oppløsningen er doblet til 2,35 Mp. Det merkes godt, og i tillegg har søkeren fått digitalt splitbilde som gjøre det mye enklere å stille manuellfokus skikkelig skarpt. Den hybride autofokusen bruker både fase- og kontrastdetektering, og er en enorm forbedring fra forgjengeren. Fuji sier selv at forsinkelsen er redusert fra 0,22 til 0,08 sekunder, noe som virker veldig troverdig etter å ha testet kameraet. Den låser fokus lynraskt, men kan jage litt i dårlig lys når det i tillegg er lite kontrast.

En viktig detalj i den lange listen av små og store forbedringer på X100S, er Q-knappen på baksiden hentet fra X-E1. Den gir deg umiddelbar tilgang til de 16 viktigste innstillingene, for eksempel valg av dynamisk omfang, skarphet, fargemetning, filmsimulering, bildekvalitet osv. Funksjonsknappen på toppen, kan i tillegg programmeres til eksempelvis ISO-valg, og sist men ikke minst, lukkertidshjulet, ev-hjulet og blenderringen har fått fastere klikkstopp, og dreier ikke uforvarende like lett som på X100.

Praktfull fargegjengivelse
Kameraet er slett ikke uten konkurranse i segmentet for entusiastkompakter med fastoptikk. Leica X2 og Sony RX1 koster mer, mens Nikon Coolpix A både koster mindre, og er fysisk langt nettere og lettere. Men ingen av dem har integrert hybridsøker – både optisk rammesøker og LCD-søker – og ingen av dem oppleves som like rask og intuitiv i praktisk bruk.

Fujinon-objektivet er det samme som før, men en såkalt Lens Modulation Optimizer skal gi bedre kompensering for optiske feil som diffraksjon på små blendere, fargebrytning og linjefortegning. Objektivets kvaliteter er det lite å utsette på. Skarpheten er strålende på nesten alle blendere. Hjørneskarpheten er bedre på blender 2 og 2.8, enn på X100, og svært fra f2.8 til f16. Skarpheten er likevel aller best fra f2.8, og fra f4.0 er den sylskarp. Med marginal fortegning og relativt lite vignettering på største blender. Objektivet er følsomt for strølys, når lyskilden kommer for rett på, så jeg anbefaler sterkt at man bruker solblender når det er mulig. Fujis X-Trans bildebrikke har vært en hard nøtt å knekke for utviklere av råfilkonvertere. De første bildefilene ble derfor importert i Capture One Pro 7, som har utmerket støtte for X-Trans CMOS-brikken, og langt er å foretrekke som bildeverktøy enn SilkyPix, som følger med kameraet. Senere ble bildene også sjekket i Adobe Lightroom 4.4 med X-Trans-støtte, og uansett verktøy, er bildekvaliteten eksemplarisk. Detaljskarpheten er bedre enn fra noe annet APS-C-kamera med 16 megapiksler, og kameraets jpeg-konvertering er den beste jeg har sett.

Fargegjengivelsen er fremragende uansett motiv, det er ingen farger som stikker seg ut, kontrast og bildedynamikk har jeg kun sett like bra fra fullformatkameraer som Nikon D800, Sony RX1 og Sony A99. Hudtoner er nydelig gjengitt og ser enda mer realistiske ut enn fra Olympus OM-D, som lenge har hatt klasseledende jpeg-konvertering. Bildestøy kan man glemme opp til de oppgitte 6400 ISO (3200-4000 ISO?), ved 6400 er den så finkornet at den er marginal og neglisjerbar. Men med økende lysfølsomhet kommer kornstøyen bedre frem, og 12800 ISO og videre, introduserer også fargestøy og mindre avvik i fargebalanse.

Nær perfekt
FujiFilm har vist seg lydhøre for kritikk. Det har gjort X100S tilnærmet perfekt. Tre år etter introduksjonen av X100, har de laget sitt beste kamera i X-serien med X100S. Og med det, et av de beste i dagens marked. Et kamera som er svært anvendelig, men nær sagt strøken bildekvalitet, en fantastisk praktisk hybridsøker, lynraske reaksjoner og gjennomført god ergonomi. X100S er likevel ikke egnet for alle, men mest for fotografer som ikke alltid – eller i det hele tatt – trenger utskiftbar optikk. Men heller er opptatt av å komme nærmere motivene og la kreativiteten flyte fritt.