: FujiFilm X-E1

Man må nesten gni seg i øynene. Om det er tårene som presser på, eller bildekvaliteten som setter i gang kløingen, skal jeg la være usagt, men dette kameraet kan hamle opp med det meste av det beste.

Man skal være bra sær, eller svaksynt for ikke å sette pris på kvaliteten bildefilene besitter. Som alle andre systemkameraer, leverer dette kameraet overlegen bildekvalitet sammenlignet med et normalt kompaktkamera. Men i dette tilfellet er det noe ekstra ved bildekvaliteten, som skiller FujiFilms X-E1 fra resten av konkurrentene.

Fuji-kameraet er ikke et speilreflekskamera, men det har innebygget søker. Elektronisk sådan, av meget høy kvalitet. De nærmeste konkurrentene er Sony NEX-7 og NEX-6, Olympus OM-D og Panasonic Lumix GH3. Som alle har to ting til felles: De er rettet mot viderekomne fotografer med høye krav til bildekvalitet og funksjonalitet, og de har alle sammen droppet optisk søker, til fordel for en lyssterk elektronisk søker.

Er man allergisk mot elektronisk søker, kan FujiFilm X-Pro1 med hybrid optisk/elektronisk søker være et alternativ. Men ellers er X-E1 et mye bedre kjøp.

Hvis man sammenligner X-E1 med tradisjonelle speilreflekser, som Nikon D7000 og Canon EOS 60D, er det ikke store forskjeller i egenskaper. Eller pris. Et D7000 kamerahus med noe tilsvarende optikk som den meget skarpe 18-55mm f2.8-4.0 OIS, som følger med Fuji-kameraet, koster cirka 10.000 kr. Med for eksempel Sigma 17-70mm f2.8-.4.0.

Men Fuji-kameraet er mindre, lettere, og leverer skarpere bildekvalitet med mindre synlig bildestøy på høye ISO-verdier.

Unik bildebrikke
Det er det en spesiell grunn til. To faktisk, for den optiske kvaliteten til Fujinon-zoomen er svært god, men det skal vi komme tilbake til. Bildebrikken i kameraet er den samme X-Trans CMOS-brikken som sitter i X-Pro1. Med 16,3 megapikslers i APS-C format på 23,6 x 15,6 mm.

I motsetning til andre bildebrikker, har ikke kameraets X-Trans-brikke et lavpassfilter foran bildebrikken for å redusere moare. Siden det kan redusere oppløsningen og skarpheten. I stedet har Fujis ingeniører unngått problemet med moare, ved å plassere røde, grønne og blå lyssensorer i et tilnærmet tilfeldig arrangement. I motsetning til det faste Bayer-mønsteret vanlige bildebrikker har. Slik skal Fuji-kameraet få ut maksimal oppløsning fra bildebrikken, uten fare for moareartefakter. Oppløsningen og skarpheten er da også enestående for en bildebrikke på 16 megapiksler. Sammenlignet med bildefilene fra Nikon D7000 eller D600s 24 megapiksler CMOS bildebrikke, i 24 x 36 mm fullformat, er det ikke noe synlig tap av detaljskarphet på bildefilene fra X-E1.

Passer krevende fotografer som hånd i hanske
Ikke nok med det. X-E1 er også et bedre valg enn det dyrere X-Pro1 – dersom man kan klare seg uten optisk søker – fordi det er raskere, mindre, lettere, og ergonomisk mer gjennomført. Kamerahuset er riktignok større enn Sony NEX-7, men det er fremdeles for kompakt å regne.

Det kompakte systemkameraet fokuserer ikke like raskt som et Olympus OM-D, og følgefokusen er ikke like presis, men autofokusen opplevelses likevel som mer enn kjapp nok. Med en skuddtakt på 6 bilder/s, er det fullt mulig å fryse øyeblikket i en bildeserie med 18-55mm zoomen.

Fokusen oppleves dessuten som raskere enn på X-Pro1, og jeg vil si at X-E1 på alle måter, er et mer anvendelig kamera. Som er godt egnet til det meste, unntatt fotografering av raske sporter. Selv om det har utmerket videokvalitet, er et først og fremst et stillbildekamera. Med en raskt voksende objektivpark, er kamerahuset godt egnet som utgangspunkt for fotografer som jobber med reportasje, makro, landskap og/eller portrettfotografering.

Brukervennlighet
Kameraet føles som det er hugget i stein. Zoomobjektivet er like solid bygget, og kvalitetsfølelsen er påtagelig. Den klassiske layouten på toppen av kamerahuset, gir fotografen umiddelbar tilgang til lukkertid og eksponeringskompensasjon, på store hjul i lettmetall. Med markerte klikkstopp. Funksjonsknappen på toppen kan programmeres til å trigge en forhåndsvalgt funksjon, og på andre siden av blitsskoen, sitter en oppfellbar blits. Som kan vinkles bakover for å spre lyset bedre via taket, for indirekte blitslys.

Baksiden er oversiktlig med et innstillingsratt til høyre for skjermen, og den samme Q-knappen som X-Pro1 har. Hvor man får tilgang til 16 av grunnfunksjonene i kameraet. For eksempel valg av filmsimulering hvor man kan velge blant karakteristikkene til Fujifilmer som Velvia, Provia, Astia, sorthvitt med fargefilter (gul, rød, grønn) og sepiatone. De er en lang rekke justeringsmuligheter, og muligheter for tilpasning av kameraet til fotografens behov.

Fuji-kameraet er stillegående, selv autofokusen holder et lavt lydnivå, og det føles i det hele tatt som et mer gjennomført kamera enn X-Pro1. Håndgrepet er dog lite, men det finnes et separat håndgrep (HG-XE1) som åpenbart gir et langt bedre grep om kameraet. Det eneste som irriterte meg i testperioden, var plasseringen av makroknappen. Som jeg ofte kom borti. Den er plassert øverst av fireveisknappene på høyresiden. Og burde heller vært plassert på den venstre knappen, hvor sjansen for at man kommer borti knappen er liten.

Skarp OLED-søker
Når man kjøper et kamera med en ergonomi man ikke er vant til, må man gjennom en tilvenningsperiode. Det gjelder også elektroniske søkere. Til å begynne med kan man utvikle et hatforhold til slike søkere, men når de er så oppløst og raske som denne, er det vanskelig å mislike en elektronisk søker. Den er like skarp og nesten like stor som på NEX-7, men har mer naturtro  fargegjengivelse. En OLED-søker er dessuten mye skarpere og har bedre fargegjengivelse og kontrast enn en LCD-søker.

Søkeren viser eksponeringsdata, kompensasjon, ISO, fokusramme, rutenett, levende histogram og horisontal vater, blant annet. Men også avstand ved manuellfokus. Velger man manuellfokus på knappen ved siden av objektivet, kan man trykke inn innstillingshjulet for å forstørre søkerbildet to ganger, og siden den elektroniske manuellfokusen er progressiv, er den forbilledlig kjapp i bruk. Det er også mulig å trigge autofokusen selv om man har valgt manuell fokus. Bare trykk inn AE-L/AF-L-knappen på høyre side.

Strøken bildekvalitet
Med den unike bildebrikken, klarer kameraet å hente detaljer som man ellers må til kameraer med langt høyere oppløsning enn 16 Mp, for å finne. Bildekvaliteten er identisk med den fra X-Pro1, som bruker samme bildebrikke, lysmåling og bildeprosessor. I praksis betyr det at man får en fremragende oppløsning og skarpheten fra X-E1. Kameraet ble testet med den nye 18-55mm zoomen, men også med Fujis nydelige XF 35mm f1.4. Som vi også testet X-Pro1 med.

Bildestøy er ikke noe tema før ved 1600 ISO, hvor bare marginalt finkornet støy så vidt kan skimtes på en skarp skjerm. Ved 3200 og 6400 ISO er bildestøyen fremdeles så finmasket at oppløsningen eller fargegjengivelsen ikke reduseres særlig mye. Først ved 12800 og 25600 ser man markert redusert oppløsning og tydelig fargestøy. Bilder med 12800 ISO er likevel fullt brukbare opp til A2 forstørrelser. Særlig i sorthvitt hvor fargestøyen ikke påvirker bildekvaliteten negativt.

Akkurat som X-Pro1, er fargegjengivelsen på jpeg-filer litt undersaturert i nøytral fargemodus, men råfilene gir fotografen mye å gå på i etterbehandling. JPEG-filene er temmelig strøkne, og absolutt blant det beste jeg har sett fra noe kamera. Fuji kan sin jpeg-prosessering. Det er sikkert

Bildedynamikken er som ventet, fenomenal. Bildene fremstår med et svært bredt dynamikkområde med nydelige kontrastgraderinger fra sort til hvitt, hvor fargetonene gir svært naturtro hudtoner, nesten litt Leica-likt, spør du meg. Råfilene fra X-Trans-brikken er forresten en utfordring. Noe vi også la merke til med bildefilene fra X-Pro1. Adobe Lightroom 4 og Photoshop CS6 har ikke alltid lykkes med råfilkonverteringen, noe som har gitt fotografen en utfordring med å få klemt ut maks kvalitet under etterbehandling av råfiler. En løsning skal være under utvikling, og det samme gjelder Aperture. Enn så lenge får man bite tennene sammen og klare seg med råkonverteren i den underutviklede Silkypix programvaren.

Bedre enn det meste
De små tingene jeg kan sette fingeren på, er ikke av stor nok betydning til at det er noe å trekke for. Kjappere autofokus i lite lys og på serieopptak, muligheten til å selv bestemme laveste lukkertid på Auto ISO-modus, og en bedre plassering av makroknappen, står alle på ønskelisten. Bortsett fra det, er kameraet en drøm å jobbe med. OLED-søkeren, ergonomien og kvaliteten er det virkelig klasse over, og bildekvaliteten står ikke tilbake for noe. Siden X100 ble lansert i 2010, har FujiFilm vist at de mener alvor. Og X-seriens utvidelse med systemkameraer og utskiftbar optikk, har overbevist oss om at FujiFilm er en produsent å regne med i premiumsjiktet. FujiFilm X-E1 er kanskje ikke det mest komplette av de kompakte systemkameraene, men det er det hittil beste om bildekvaliteten skal veie tyngst.