: Elac FS407

Den tyske høyttalerfabrikken Elac jobber virkelig på høygir for tiden, og ruller ut den ene høyttalernyheten etter den andre. Aller sist ut er den nye 400-serien, som i stor grad er basert på erfaringene fra utviklingen av referanseserien 500, men med adskillig hyggeligere pris, og ikke minst et mer håndterlig format! Med testen av de blytunge beistene Elac FS509 friskt i minne, blir jeg umiddelbart nysgjerrig på hva den første gulvmodellen i serien, FS407, har å by på.

FS407
30.000 er en anselig sum å betale for et par høyttalere, men så er det heller ikke vanskelig å se hva pengene går til: Elac FS407 har som de dyrere Elac-modellene meget påkostede høyttalerelementer, og et lekkert sammensatt kabinett med en lakkfinish som selveste Steinway & Sons burde si seg fornøyd med.

Utseendemessig kan FS407 ligne veldig FS247 Black Edition til 20.000 kroner, men i praksis er det snakk om en helt ny høyttaler. Dette er den første modellen som tar i bruk den nye generasjonen av Elacs berømte Air Motion Transformer foliediskant, JET V, hvor Elac i følge dem selv gjort en rekke små forbedringer som har resultert i enda mer utstrakt og detaljert diskantgjengivelse. Nytt diskantelement bringer også med seg flere forandringer: Siden det nye elementet krever en ny delefrekvens, måtte Elac også utvikle nye basselementer med bedre respons og dertil et nytt delefilter for å sy det hele sammen. Filteret er laget med så få komponenter som mulig for å bevare lydkvaliteten, og derfor finner vi bare singel-wiring terminaler på FS407.

Basselementene er også verdt å nevne – de bruker kraftige magneter og støpte chassis som er lagd for å tåle en støyt, med en spesiell krystallstruktur på membranen for å hindre oppbrytninger. I tillegg er opphenget rundt elementet gjort tykkere for å gi økt slaglengde. Bassporten vender nedover, og hensikten med dette er å gi en bedre fordeling av bassen i rommet.

Lyden av Elac FS407
Den allerede nevnte JET-diskanten gir Elac-ene egenskaper som er sjeldne for høyttalere i denne prisklassen. Åpent er bare fornavnet – her får man en krystallklar og superdetaljert lydgjengivelse hvor ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Lydbildet er stort, og brer seg langt utenfor høyttalerne, samtidig som vokaler og instrumenter er godt definert og plassert. Jeg spiller Tracy Chapmans ”Fast Car”, og tar meg selv i å forstå teksten bedre enn før. Kanskje bare tilfeldig, men vokalen er luftig og delikat, og taleforståelsen er veldig god – noe som sikkert kan tilskrives den kjappe og presise diskantgjengivelsen.

Det neste jeg registrerer er at mellomtonen er litt tilbakeholden – bevares, her er masse informasjon, men den synes ikke å komme like godt ”ut” av høyttalerne i forhold til den energisk tydelige diskanten. Enkelte kvinnestemmer, som for eksempel norske Susanne Sundfør eller svenske Robyn, kan bli litt slanke og spisse i stemmen. Jeg finner også at en del mannlige røster også savner litt fylde.

Mistanken går i retning av at Hegel H300 forsterkeren jeg først koblet til, blir litt for slank i kombinasjon med de snorrette Elac-høyttalerne. Det låter veldig tøft og energisk i toppen, men i mellomregisteret, der sangernes pondus og brystklang skal komme frem, blir det litt spinkelt. Ganske riktig: Et bytte til Marantz PM11 S3 bekrefter at Elac-høyttalerne foretrekker en forsterker med varmere klang. Lyden har fortsatt masse sprut og energi, men stemmegjengivelsen blir fyldigere, og totalt sett mer balansert.

Jeg fortsetter lyttingen med Marantz bak roret, og Elac-ene viser seg å ha et bredt musikalsk repertoar, hvor alt fra akustisk musikk til elektronika gjengis uten å avsløre noen åpenbare svakheter hos høyttalerne – derimot kan de være ganske nådeløse mot dårlige innspillinger. Her holdes ingenting tilbake, og iblant kan den superoppløste diskanten bli litt for mye av det gode, særlig hvis man i tillegg har et ubehandlet lytterom med livlig klang. Jeg er litt usikker på hvor mye jeg skal klandre høyttalerne for dette – noen opptak låter fabelaktig bra med litt ekstra futt i diskanten, på andre kan det bli i overkant friskt. Det er tross alt ikke alle innspillinger som er laget med disse høyttalerne i bakhodet! Elac kunne sikkert ha temmet diskanten litt, men ville da sikkert også mistet noen av de andre egenskapene.

Potent bass
I tillegg til godt driv i diskanten, leverer FS407 overraskende bra bass. Med unntak av Gallo Reference med aktiv subwoofer, er dette en av de høyttalerne jeg har hørt med dypest bass i forhold til størrelsen – litt som en David med musklene til Goliat. Bassen har plenty med tyngde, rekker dypt ned i frekvens og gjengir informasjon som selv større høyttalere kan få vanskeligheter med å kopiere. Dette skyldes antageligvis en fordelaktig ”kobling” med lytterommet, takket være den nedoverpekende bassporten.

Jeg har likevel noen ankepunkter mot bassen, og det er at den til tider kan være litt lite leken, nesten litt for kontrollert. De tøffeste bassrytmene til Infected Mushroom, Skrillex, Deadmau5 og så videre kan virke litt avrundede i anslagene. Om dette er en slags valgt signatur fra Elac sin side vites ikke, men jeg har et lignende inntrykk med flere høyttalere fra den kanten. Når jeg sammenligner med Dynaudio Focus 260 i samme prisklasse, kan man høre at disse ikke går like dypt, men samtidig slipper seg litt mer løs og har mer punsj i den øvre delen av bassen. Det blir litt smak og behag, rett og slett.

Konklusjon
Etter å tilbrakt noen dager med Elac FS407 er jeg i liten tvil om at dette er en av prisklassens mest presise og avslørende høyttalere. Klangmessig blir FS407 litt som et tveegget sverd: De er ekstremt avslørende, og jeg kan garantere at de vil hente frem detaljer fra favorittopptakene dine som du aldri har hørt før. Om du vil høre alle disse detaljene, er et annet spørsmål! Her må man være forberedt på at ikke alt låter like pent, og dårlige opptak låter deretter. Der for eksempel et par Sonus Faber glatter over småfeil og legger til litt romantisk varme, er det lite kunstig søtstoff å hente hos Elac.

På gode opptak låter de imidlertid så superglatt, glassklart og åpent som man kan forvente fra en høyttaler i sin prisklasse, og et godt stykke oppover. I tillegg er de i mine øyne meget pene og kompakte høyttalere, som etter all sannsynlighet burde gli godkjent forbi interiørarkitekten.