: Dynaudio Xeo 3

Trådløse høyttalere er svært praktisk. For det første blir du kvitt de stygge høyttalerkablene. For det andre blir høyttalerne straks langt mer plasseringsvennlige, ettersom deres avstand til lydkilden ikke lenger begrenses av kablene, men du er fri til å sette dem hvor du vil. Såfremt det er en stikkontakt i nærheten. Forsterkeren blir du også kvitt, ettersom denne er innebygd i selve høyttaleren. Så hvorfor lager ikke alle trådløse høyttalere?

Utfordringer med trådløst
Det er slett ingen enkel oppgave å få trådløse høyttalere til å låte spesielt bra. For i hi-fi-sammenheng vil enhver liten påvirkning av det elektriske signalet før det når forsterkeren, kunne gjøre ganske store utslag på lydkvaliteten etter det er forsterket.

Jeg har hørt flere trådløse høyttalere som gir elektrisk ulyd fra seg som en billig, trådløs router. Og det er ikke til å komme bort fra at de fleste gir en høyere suselyd fra diskanten enn når passive høyttalere er koblet til en god forsterker.

Får man imidlertid bukt med elektrisk støy i trådløse høyttalere, kan man nyte en fleksibel løsning. Ikke bare plasseringsmessig, for man er dessuten prisgitt aktiv drift. Altså med forsterkeren innebygd. Dette gir fordeler.

Aktiv drift
Alle høyttalerkabler dreper dempefaktor (altså hurtighet og kontroll). I en skikkelig aktiv høyttaler er forsterkeren direkte koblet til elementet, så den saken er grei. Videre slipper man det passive delefiltret. I Dynaudio Xeo 3 sitter det en 50 watts forsterker til hvert av elementene, uten bruk av passivt delefilter. Aktiv deling gir bedre dynamikk enn passiv, da man slipper alle motstandene som sitter i det passive filteret. Vinn igjen.

En ytterligere fordel med aktiv drift, er at forsterkeren kan perfekt tilpasses høyttalerelementene. Man trenger derfor ikke bruke elementer som har perfekt impedans, ettersom forsterkeren vil optimaliseres for å drive nettopp de elementene uansett. Det betyr også at forsterkeren ikke trenger å drive alle laster optimalt, så lenge den driver de valgte elementene optimalt. Derfor vil du merke at aktive høyttalere ofte har bedre dynamikk enn passive.

Utstyr
Systemet sender trådløs lyd over en egen kanal på 2,4 GHz, med en påstått rekkevidde på 50 meter, eller 100 meter i områder uten obstruksjoner imellom. Ganske ekstremt. Senderen har tre innganger; en linjeinngang med valgfri minijack eller RCA, en optisk digitalinngang (24-bit/44,1-48kHz), og en USB-inngang for PC og Mac (16-bit/44,1-48kHz). Ingen støtter høyoppløst lyd. Dersom du bruker USB-inngangen, trengs ikke den medfølgende strømforsyningen, da senderen får strøm fra USB-kabelen. Du kan velge å sende lyden over en av tre valgfrie kanaler. Det betyr at tre soner kan settes opp. Har du for eksempel et par høyttalere på kjøkkenet eller i en kjellerstue, kan disse settes opp til en annen sender på en annen kanal, og når det skal være fest, kan alle høyttalere kobles til samme sender så alle spiller samme musikk.

Konvertering til analogt skjer i hver høyttaler. Her skjer også justering av lydnivået, og hver høyttaler er utstyrt med et IR-øye som fanger signalet fra den medfølgende fjernkontrollen. Med en bryter på baksiden velger du om høyttaleren skal gjengi høyre eller venstre kanal, eller sett den i mono for å gjengi begge. Dette kan være kjekt om du for eksempel vil koble opp ekstra soner med bare én høyttaler i hver.

Høyttalerne i bruk
Det er meget lett å koble opp høyttalerne, sette de til riktig sone og velge venstre og høyre kanal. Det er egentlig ikke så mye å si. Plugg dem inn i stikkontakta, koble til senderen, og spill. Det jeg ikke liker, er fjernkontrollen. En billig sak som ligger dårlig i hånda, har treige knapper og må pekes ganske direkte mot en av høyttalerne for at den skal oppfattes. Da er det dumt at det heller ikke er mulig å bruke høyttalerne uten fjernkontrollen. Står høyttalerne på fullt lydnivå etter en fest, er det kjipt hvis man må fomle med fjernkontrollen for å få skrudd ned.

Lyden – førsteinntrykk
Det første jeg merker meg er at det kommer veldig lite susing fra diskanten, selv ved høyt lydnivå, når musikken er skrudd av. Dette er totalt motsatt av min erfaring med trådløse høyttalere, så her har Dynaudio gjort noe veldig bra. Det kommer heller ikke noe støy fra senderen. Meget bra for trådløse høyttalere å være.

Rett ut av esken låter høyttalerne bra, men litt stivt og stølt. Det betyr at sangstemmer og instrumenter kommer meget klart frem, men med begrenset dybde og med litt slank gjengivelse av bassinstrumentene. Dette stemmer med tidligere erfaringer av Dynaudio, for eksempel med de passive X12, som Xeo 3 utvilsomt er basert på.

Etter bare ett døgn på innspilling med ganske høy musikk er mye falt på plass. Bassen er mer utstrakt, og det er mer oppløsning i tonene generelt. Etter tre døgn er det enda litt mer ro i lydbildet.

Best på stativer
Plasseringsmessig låter høyttalerne klart best på stativer, litt ut fra veggen. Ferdig innspilt går de ganske dypt i bassen og har i tillegg mye energi i bassområdet. Selv har jeg prøvd dem i bokhylla, og måtte plugge igjen bassporten bak for at det ikke skulle bli for mye. Ellers ble det fort rumling. Unntaket er med popmusikk av dagens overkomprimerte standard, hvor bassen er meget slank på selve opptaket, og som kan ha godt av en ekstra boost. Men la oss holde oss til det generelt beste utgangspunktet, som er på gulvstativer.

Bedre digitalt enn analogt
Det er naturlig at høyttalerne låter bedre med digital enn analog inn. Kobles kilden analogt, blir lyden digitalisert i senderen, før den sendes til høyttalerne, som igjen konverterer tilbake til analogt. En ekstra konvertering vil man gjerne unngå, og mest sannsynlig er den ”analoge” lydkilden også digital, så da har du enda en konvertering som skjer allerede før signalet har gått inn i senderen.

Ørene bekrefter dette. Analogt tilkoblet fra Pioneers nettverksspiller N-50 (test kommer!) er det lett å høre på ”These Days” fra Ane Bruns album ”It All Starts With One”, at spesielt bassen blir mer blass og tilsmusset enn med optisk kabel. Stemmen til Ane blir ikke omringet av like mye luft, lydbildet blir generelt litt mer kompakt. Derimot er lyden meget bra fra både USB og optisk. Jeg innbiller meg at det er enda et lite hakk mer livlig med optisk overføring enn USB, men her lar jeg døra stå åpen for placebo-effekt.

Behagelig og oppløst
Uansett musikktype låter høyttalerne behagelig og oppløst, med mye detaljer oppover i diskantområdet. Det resulterer i at fioliner og triangler på klassisk musikk svever fint, samtidig er det attakk nok til at celloer og blåsere får en fin snert i mellomtonen, med god fylde nedover i bassen.

Mangler litt fokus
Sammenlikner vi med den 4.600 kroner rimeligere, men passive Kef R100 testet i forrige nummer, har ikke Dynaudio Xeo 3 det samme knivskarpe fokuset. For anledningen har jeg koblet Kef-høyttalerne til den 5.000 kroner dyre forsterkeren Pioneer A6 mkII, slik at høyttalerne prismessig blir noenlunde sammenliknbare. Kef-høyttalerne plasserer sangstemmen til Adele på sangen ”Rolling in the Deep” tydeligere midt i lydbildet, mens det generelt er enda bedre attakk på alt. Dynaudio sin styrke er en fyldigere bass og litt mer oppløsning i toppen. Men når musikken spilles med moderat lydnivå, vil jeg påstå at Kef-høyttalerne faller generelt bedre i smak.

Spiller høyt
Derimot har Dynaudio fordelen med å ha klart bedre dynamikk ved høyere lydnivå, enn hva Kef R100 med Pioneer-forsterkeren presterer. Det er langt bedre kontroll i bassen, noe som gjør det morsommere å høre på rock og elektronisk musikk, men som også er viktig uansett hva ellers man spiller. Klassisk musikk trenger som kjent også en del kraft når man skal guffe opp litt, grunnet den ekstreme dynamikken på opptakene. Kobles Kef derimot til en kraftigere forsterker, står den imidlertid ikke tilbake for Dynaudio i denne disiplinen heller, men da blir det gjerne dyrt. Jeg kan ikke komme på en forsterker til under 15.000 kroner som gjør at Kef-høyttalerne kan overgå Dynaudioene på dynamikk ved høyere lydnivå, uten at det går utover detaljene i overtonene.

Fordeler og ulemper
Hvilket bringer oss til en interessant problemstilling. At Dynaudio-høyttalerne har innebygd forsterkning er en fordel fordi det gir meget god lyd til prisen, og overlegen dynamikk i forhold til rimelige, integrerte forsterkere sammen med litt rimeligere høyttalere. Ulempen er at man står fast med elektronikken, uten mulighet for å oppgradere stereoanlegget senere, enten med ny forsterker eller bedre kabler. Må noe skiftes ut, må alt skiftes ut.

Så er det da selvsagt fordelen med trådløs overføring mellom lydkilden og høyttalerne. Dynaudios påståtte rekkevidde stemmer ikke helt i praksis. Jeg bor selv i en leilighet på under 70 kvadratmeter, og har jeg senderen på soverommet i den ene enden og høyttalerne i stua i den andre enden, med døra lukket imellom, så kan det tidvis komme noen dropouts. Nå skal riktignok signalet runde hjørnet på en murvegg på vei ut i stua, men når lengden likevel er under 10 meter, må det sies å være misvisende markedsføring.

Konklusjon
Dynaudio Xeo 3 er en spennende, trådløs høyttaler myntet på den seriøse musikknyteren. Den låter virkelig som en hi-fi-høyttaler, med masser av detaljer oppover i overtonene kombinert med god dynamikk når man spiller høyt, og en utstrakt og fyldig bassgjengivelse. Mitt innrykk er at alt låter bra.

Det finnes høyttalere i prisleiet med et enda bedre fokusert stereoperspektiv. Men til gjengjeld skal du ha en kraftig forsterker for å overgå Dynaudio Xeo 3 på dynamikk når lydnivået går opp. Og når alt av forsterkning er inkludert i tillegg til muligheten for å plassere høyttalerne nøyaktig hvor du vil i huset uten å tenke på kablene, er dette en meget interessant høyttaler.

Rekkevidden er god, men murvegger bør det ikke være flere enn én av mellom senderen og høyttalerne.