Jeg sitter i godstolen og forundrer meg over hvor stereoanlegget mitt har tatt veien! Plassen som tidligere ble okkupert av et par firkanta beist av noen høyttalere, gjestes nå nemlig av to vakre, bueformede skapninger. De ligner ikke på noe jeg har sett før, langt mindre ville jeg gjettet at dette var høyttalere, om ikke B&O hadde fortalt meg at så var tilfelle. Danskenes siste lydkreasjoner ser egentlig mest ut som to fyrtårn der de står, med sine karakteristiske aluminiums-kalotter på toppen.
Det er ikke bare i formgivningen at BeoLab 9 bryter med normer og regler. Også de tekniske spesifikasjoner er noe ganske utenom det vanlige. Likevel er det nok lydkvaliteten fra disse høyttalerne som vil trollbinde de fleste. Og best av alt, du kan sette dem hvor som helst, og de låter like bra enten du sitter midt i sofaen eller leser avisa ute på kjøkkenet!
Perfekt spredning
BeoLab 9s storebrødre, toppmodellene BeoLab 5 er – tro det eller ei – faktisk blant verdens mest solgte high-end-høyttalere. Dette forteller ikke bare om hvilken sterk merkevare B&O er blitt, det vitner også om at de i senere år har tatt et stort løft når det gjelder lydkvalitet. BeoLab 9 henter mye teknologi fra de prestisjefylte toppmodellene, nedskalert i et mer kompakt format. Og at de går for halve prisen, skal vi heller ikke glemme. Men hva klarer så alle disse tekniske nyvinningene å utrette musikalsk sett? Det er ikke rent lite. Uansett musikksmak tror vi de fleste vil bli blåst over ende av hvilken lydkvalitet de nye B&O-ene er i stand til å levere.
Høyttalernes store styrke er definitivt diskantgjengivelsen. Den spesielle spredelinsen på toppen sørger for å fordele de høye frekvensene til perfekte 180 grader i det horisontale plan, mens en langt snevrere vertikal spredning begrenser refleksjoner fra gulv og tak. På denne måten oppnår høyttalerne en besnærende åpenhet og fokuseringsevne i diskantområdet, samtidig som de minimerer negativ påvirkning fra lytterrommet.
B&O har her tatt tak i noe som er de aller fleste høyttaleres store akilleshæl: De låter fortreffelig innenfor et begrenset område midt foran høyttalerne, men så fort du reiser deg, flytter deg ut på siden eller går for å gjøre noe annet, faller lydbildet sammen som et telt uten teltstenger. Dette har gjort musikklytting til en nokså egoistisk form for underholdning, der de som sitter midt i smørøyet får all moroa.
Men slike problemer er heldigvis en saga blott med BeoLab 9. Her kan man fint bevege seg rundt i rommet og oppleve at lydgjengivelsen bevarer fokuset og følger deg hvor enn du går. Dette kan vel trygt sies å være de første høyttalerne jeg har hatt i hus som gir et godt lytteinntrykk selv når jeg sitter ute på kontoret og skriver mine velvalgte ord! Den svært finkornede og høyoppløste diskanten gjør sitt for å bringe liv til lyse stemmer og strengeinstrumenter. Lydbildet er gedigent, med en realisme som gir følelsen av at musikerne er fysisk til stede, midt mellom høyttalerne.
Akustisk romtilpasning
I forhold til diskantelementet er mellomtone og bass av det mer tradisjonelle slaget, men det har ikke hindret B&O i å gjøre noen smarte trekk også her. Mens toppmodellene kjennetegnes ved sin automatiske romkorreksjon, har BeoLab 9 en enklere, men likevel effektiv form for romtilpasning. En manuell posisjonsbryter lar deg tilpasse bassresponsen til ulike plasseringer. Mens vegg- eller hjørneplassering kan gi en forsterkning av bassen, er det omvendte ofte tilfelle ved fri plassering. Ved hjelp av tre forhåndsinnstillinger kan B&O-ene enkelt stilles inn til valgte plassering, og det fungerer overraskende bra. Selv ved hjørneplassering bevarer bassen presisjon og taktfasthet.
Bassgjengivelsen er kort og godt utrolig imponerende, særlig når vi tar høyttalerens størrelse med i beregningen. Dype orgeltoner får stueveggene til å vibrere, uten at vi kan spore et hint av blafring eller mekaniske ulyder fra basselementet. Trommeslag leveres så kjapt, kontant og brutalt som vi aldri før har hørt fra så kompakte høyttalere. Det går an å spille kolossalt høyt uten at de kommer med ukvemslyder av noe slag. Derimot legger vi merke til en viss dynamisk begrensning på høye lyttenivåer – nærmere bestemt eget beskyttelseskretsløp – som trer inn når volumet blir for høyt. Men da spiller vi allerede høyt nok til å vekke de døde, og for ikke å glemme naboen.
Noe å trekke for?
Med gnistrende diskant og heftig bassrespons stilles det også store krav til en dynamisk og frigjort mellomtone. Det er her BeoLab 9 kommer litt til kort sammenlignet med tilsvarende prisede høyttalere i high-end-klassen. Mens det spesielle diskantelementet i B&O-ene er verdt sin vekt i gull, og bassgjengivelsen utvilsomt er heftig, skorter det litt på engasjementet i mellomtonen. Den er rett og slett noe tilbakelent, og kommer litt i skyggen av de energiske egenskapene i bass og diskant. Stemmen til Johnny Cash dirrer ikke i mellomgulvet helt slik vi skulle ønske. Kan det være at den tykke stoffgrillen holder stemmeprakten tilbake? Her har de store Beolab 5 et klart fortrinn, med sitt frittstående mellomtoneelement i samme type spredningslinse som diskanten. Kanskje det også burde være en justeringsmulighet for mellomtonen?
Noen særegenheter
Hvis vi skulle komme med en oppfordring til Bang & Olufsen, måtte det være at de åpnet mer for å benytte andre merker sammen med BeoLab-høyttalerne. I stedet for vanlige RCA phonoplugger bruker de nemlig spesielle DIN-kontakter til å koble høyttalerne sammen med hovedenheten. DIN er på mange måter en død standard, og benyttes i dag kun av et fåtall produsenter, deriblant B&O og Naim.
DIN-pluggen har sine fordeler da den også kan sende et av/på-signal til høyttalerne, men B&O har nok også sine ”politiske” grunner til å bruke denne kontakten. Den setter nemlig en effektiv stopper for å bruke noe annet enn B&O-utstyr som signalkilde. Rimelige overgangskabler er riktignok tilgjengelig, men i BeoLab 9 sitt tilfelle tror vi B&O ville vært tjent med å inkludere et par RCA- eller XLR-kontakter, slik at også vanlig hi-fi-utstyr kunne la seg koble til på en enkel måte. Lydmessig er nemlig høyttalerne så bra at begrensningen helt klart ligger i B&Os egne hovedenheter, samt de allerede nevnte, svært spinkle kablene.
Det lyktes oss via overganger å koble en ekstern CD-spiller (Rega Apollo) til anlegget, noe som ga et øyeblikkelig løft i lydkvalitet. Bassen ble strammere, diskanten mer behagelig og selv mellomtonen fikk betydelig mer kropp og fylde. Kort og godt en udiskutabel forbedring, som trolig skyldes at den aldrende Beosound 3000-hovedenheten ikke lenger er siste skrik når det gjelder lydkvalitet fra CD. Litt mindre helgardering fra B&O sin side kunne gjort Beolabenes lydkvalitet tilgjengelig for enda flere. Noe å tenke på til neste gang, B&O?
Konklusjon
B&O har mange kunder som ser først og hører etterpå. Det vil si at utseende, design og ikke minst merkenavn ofte går foran ren ytelse og prisverdighet. Men i BeoLab 9 sitt tilfelle er det ingen grunn til bekymring. Disse høyttalerne låter virkelig like bra som de ser ut, og med påvirkning fra den bedre halvdel vil de nok kunne finne veien inn i mange velbeslåtte hjem. Ikke bare hos de designfrelste, men også hos de som setter lydkvaliteten høyest! Vi er i alle fall solgt …
