test: Martin Logan Impression ESL 11A

De kaller den Masterpiece-serien, og det er en treffende beskrivelse. For amerikanske Martin Logan har aldri laget bedre høyttalere, hvert fall ikke av denne typen.

Høyttalertypen vi snakker om, er en sjelden variant av to veldig forskjellige tekniske måter å lage lydbølger på, og som når det klaffer, skaper en nesten sjokkartet virkelighetsnær lydopplevelse.

En fjærlett duk kombinert med to kraftige basselementer, høres ut som en oppskrift for katastrofe, men her fungerer den hybride løsningen så nær optimalt som det går an å komme.

Mens vanlige høyttalere kombinerer ett eller flere elementer, hvor en spole i et magnetgap beveger en konisk membran, bruker hybridhøyttalere forskjellige typer elementer.

Her betyr det en 112 cm lang buet elektrostatmembran strukket på en ramme, og to 20 cm store basselementer med aluminiumsmembraner, i to integrerte kabinetter i bunnen av høyttalerne.

De to basselementene har hver sin forsterker på 275 w, og det letter byrden for forsterkeren man kobler til. Som bare trenger å drive elektronstatelementet, og ikke bassen.

Martin Logan Impression ESL11A kalles den, og den har nesten ikke sitt like, fra andre enn Martin Logan selv. Som lager hybridhøyttalere med samme type teknikk.

Les testen av Martin Logan Montis her

Men det er bare Masterpiece-serien som kombinerer aktive basser med elektrostat, og automatisk romkorreksjon. Ja, du leste det riktig. Romkorreksjon. Mer om det om litt.

Impression er av av fire modeller i serien, og den rimeligste med aktive basser. De nærmeste konkurrentene er kanskje Dynaudio Confidence C2 og C4, System Audio SA Pandion 50, Focal Sopra N2 og Piega Coax 90.2.

Men ingen av dem ligner disse.

Det beste av begge verdener

Med to aktive basselementer til å ta seg av området fra 29 til 300 hz, og en 112 x 28 cm elektrostat opptil 23 kHz, får man kombinert mektig bassdynamikk, med vektløshet og ekstrem detaljrikdom.

Høyttalerne ser heller ikke ut som andre høyttalere. De er 155 cm høye fordi den store elektrostatmembranen trenger et stort areal for å dekke et bredt frekvensområde. Selve membranen er en tynn film som er spent opp i en vertikal bue med perforerte poler på frem- og baksiden.

Siden membranen er gjennomsiktig uten bakvegg, ser man også gjennom høyttalerne. Det gjør at de ikke virker så ruvende som man kanskje tror. Men det byr på en liten utfordring.

Membranene stråler også bakover, slik at det ‘lekker’ lyd fra baksiden. Derfor må man passe litt på at avstanden fra høyttalere til bakvegg, er den samme for høyre og venstre kanal.

Aktiv bass

Med et areal begrenset til 3136 kvadratcentimetere, er ikke flaten stor nok til å flytte nok luft ved lave frekvenser. To basselementer i det som best kan beskrives som en integrert subwoofer, tar seg av de laveste frekvensene.

De er bygget ganske likt som basser i vanlige subwoofere. Med ekstra lang slaglengde og 20 cm store aluminiumsmembraner, som tåler kraftig påtrykk. Elementene sitter i hvert sitt kammer, og en 275 w forsterker til hver av dem, gjør basskassen til en aktiv konstruksjon.

Romkorreksjon

De to bassene – en foran og en bak – kan reguleres ± 10 dB under 75 hz, og mellombassen kan regulere ±2 dB, for at man skal kunne tilpasse bassresponsen til plasseringen i rommet.

Men det er også mulig å bruke romkorreksjon for å tilpasse bassen fra høyttalerne til rommet.

De er forberedt for Anthem Room Correction, som krever en Windows-PC, med ARC-programvare, en målemikrofon på stativ tilkoblet en PC med USB til høyttalerne. Alt dette er selvsagt ekstrautstyr, men regn med at forretningen sørger for kalibreringen.

Det fungerer omtrent likt som romkorreksjon på en hjemmekinoreceiver. Et signal sendes gjennom høyttalerne, og repeteres med forskjellige plasseringer av mikrofonen. Fortrinnsvis der man vanligvis sitter, så lastes korrigeringene opp til høyttalerens 24-bit DSP-krets.

En bryter på baksiden slår av og på ARC-korrigeringen, slik at man ikke er låst til kalibreringsresultatet.

Resultatet av ARC-korreksjonen er forbløffende.

En fest

Med målebånd og vater, satte jeg høyttalerne oppskriftsmessig opp i rommet. De smale elektrostatene har omlag 30 graders spredning, og jeg fikk den beste balansen i lyden da jeg vinklet de svakt innover, og vatret opp slik at de nesten stod 90 grader rett sett fra siden.

De to basselementene sparker godt ifra, og jeg var nødt til å dempe bassen litt med potmeterne på baksiden. Da lød det aldeles praktfullt, med detaljer i bøtter og spann, og en sjelden stor grad av luftig vektløshet. Det er noe spesielt med lette elektrostatmembraner.

Hørbar forvrengning finnes ikke, og klangen er på ingen måte farget eller betont.

Høyttalerne sparker seriøst godt i fra i bassen. Trommer og kontrabasser nærmest kjennes på kroppen, og er man ikke nøye med justeringene, kan det bli for mye av det gode. Klangen fra kontrabassene til storheter som Charlie Haden, Gary Peacock og Arild Andersen, fikk i overkant mye varme og fylde. Basstonene ble på et vis stablet oppå hverandre.

Det var til importøren kjørte en ARC-kalibrering av bassresponsen i rommet.

Da ble bassen ryddigere og balansen i bassen falt på plass. Kontrabasser ble bedre fokusert i lydbildet, det var langt lettere å få med romfølelsen fra opptaksrommmet eller konsertstedet. Det hjalp også på mellomtonen.

De laveste oktavene fra et konsertklaver var bedre definert. Jeg har hørt Keith Jarretts Køln-konsert utallige ganger, men aldri så levende gjengitt som her. Høyttalerne slipper gjennom mer informasjon, og små nyanser som så vidt er hørbare, er tydelig gjengitt her.

Det gamle Decca-opptaket med Luciano Pavarotti og Mirella Freni i La Boheme, får nytt liv gjennom elektrostatene. Jeg kan med hånden på hjertet si, at jeg aldri har hørt akustikken på opptaket så glassklart som gjennom ESL 11A. Det er rett og slett magisk!

Ta Leonard Cohen for eksempel. Det føles om om mannen er gjennomstått og står midt på gulvet. Den dype røsten gir meg gåsehud, så naturtro er den gjengitt.

Bassgjengivelsen henger mye bedre sammen her enn på noen annen hybridhøyttaler jeg har hørt, og jeg er sikker på at den går mye dypere enn oppgitt. Samtidig er dybden i musikken ekstrem. Det er så mye ny informasjon på innspilling etter innspilling her, og høyttalerne gjør en forbausende god jobb med å gjengi instrumenter i en realistisk skala.

De har egenskaper et par Piega Coax 90.2 eller Dynaudio Confidence C2, også besitter, men Impression ESL 11A er bedre fokusert, med bedre mikrodynamisk kontrast, lyder mer nøytralt og har overlegen bassgjengivelse.

Konklusjon

Martin Logan Impression ESL 11A, fyker rett inn på topp-10-listen over de beste høyttalerne jeg har hørt. Få andre høyttalere er bedre til å gjengi levende musikk, og ikke minst vokaler. De spiller ikke høyest, eller tøffest, men de spiller mer levende og troverdig enn det meste jeg har testet. Trenger man mer rekkevidde i bassen, finnes det to større utgaver, men jeg tror ESL 11A er det gyldne middelpunktet i Masterpiece-serien. Sjelden har et navn vær mer presist.