Vi besøker Norges første 4K-hjemmekino

Noen lurer kan hende på hva 4K egentlig betyr. K er som kjent et prefiks for kilo (som betyr tusen) i det internasjonale SI-systemet. 4K er altså forkortelse for 4000. 4K har i denne sammenhengen med bildefremvisning å gjøre og betyr rett og slett fire ganger oppløsningen av det bransjen har omtalt som full High Definition (HD). Altså snakker vi om en oppløsning på 4096 x 2160 piksler, mot ordinær HD som er 2048 x 1080 piksler (2K). Men siden 4K klinger bedre enn firetusenognittiseks er dette en fullt innarbeidet og fornuftig term. Tidligere har 4K stort sett vært forbeholdt profesjonelle videokanoner fra Christie, Barco og NEC, men nå har Sony lansert den første digitale 4K-projektoren for forbrukermarkedet.

For Norge sin del har det aller første eksemplaret landet i Drammen, nærmere bestemt hos Andreas. Og for min del er det ikke første gangen jeg har med Andreas å gjøre. Jeg lagde en Hjemme Hos-artikkel i den forrige kinoen hans på sensommeren i 2008, og allerede den gangen var han tidlig ute og hadde kuttet ut DVD til fordel for høyoppløste formater. Nesten fire år har gått siden den gang, og den gamle kinoen til Andreas er revet for lengst. En ny kino er lokalisert i en annen del av huset, og kinofaktoren til Andreas har gått fra svært bra til enda bedre. Der den gamle kinoen en gang var er det nå et gedigent spillerom, eller forværelse til kinoen som Andreas kaller rommet. Etter å ha kastet et blikk inn i dette rommet vil jeg uten å blunke påstå at dette ”forværelset” er langt bedre enn 99 % av alle hjemmekinoer i Norge. Der står det et gedigent TV, spillmaskiner og gaming-PC. En stor og veldig proft utseende gamingstol er plassert ved siden av sofaen og vitner om at her er det bilspill som er favoritten, noe Andreas også bekrefter. Men selv om det er interessant nok forbigås rommet i stillhet, for det er ikke derfor jeg er her. Jeg er her for en ny opplevelse, en ny milepæl i hjemmekinosammenheng, nemlig 4K!

Historien bak
Det skal ikke mer enn et raskt overblikk i rommet før jeg aner konturene av noe stort, og da snakker jeg ikke bare metaforisk. De enorme fronthøyttalerne ruver nemlig ved siden av det store lerretet i front, og den enorme projektoren over bakre rad ser ikke rent lite bøs ut. Det hele toppes av figurer og plakater av kjente filmmotiver og karakterer, samt to store sofaer som tar mesteparten av bakre halvdel av rommet. Dette er en 100 % ekte hjemmekino, og veien frem hit har ganske sikkert vært både kronglete og morsom. Jeg oppfordrer Andreas til å fortelle om hvordan det gikk til at han brenner så varmt for denne lidenskapen.

– Interessen startet ironisk nok ikke langt fra her vi nå sitter, begynner Andreas. Det var i 1983 og filmen Star Wars – Return of the Jedi ble vist på Saga kino i Drammen. Jeg satt i salen sammen med pappa og broren min, og filmen og effektene gjorde et uutslettelig inntrykk på meg. Men ikke nok med det, min bror gikk i klasse med en gutt som opprinnelig kom fra England, og han hadde kontakter som skaffet ham den samme filmen på VHS, rett etter at den ble vist på kino her hjemme. På den tiden kunne det jo gå år mellom når en film ble vist på kino til VHS-utgaven kom, så den følelsen og stemningen vi hadde når vi benket oss ned for å se denne filmen på noe som i historiens lys var et mikroskopisk TV, skulle jeg gitt mye for å oppleve igjen. Ikke engang 4K er i stand til å gjenskape noe slikt. Men fra da av var det altså gjort; ingen vei tilbake. Flere år gikk, inntil Thorn entret markedet med et fiffig konsept som gikk ut på å leie det man ellers egentlig ikke hadde råd til å ta seg råd til, og siden min far hadde et soverom til overs var veien kort fra Thorn utleiebutikk til min første hjemmekino. Et 25” TV samt et surroundanlegg ble leid inn, og den aller første filmen som gav meg en viss surroundfølelse på eget hjemmekinoanlegg var filmen Alladin II. Thorn-anlegget ble jo til slutt så dyrt at det ble stående skammelig lenge, og det var ikke før i 1999 jeg tok skrittet litt lengre og investerte i en Pioneer DVD-spiller, en 32” widescreen-TV og et komplett JAMO-anlegg. Det ble kjøpt fra Elnor ved Colosseum kino i Oslo. Deretter skjedde alt veldig raskt. Å se filmen The Matrix var omtrent som å bli frelst, og heldigvis bodde jeg allerede da sammen med min nåværende kone. Hun visste jo at jeg var blitt litt sprø, men syntes det egentlig var ganske greit.

Rommet
– Men hva med dette rommet? Den forrige kinoen din var jo ikke akkurat dårlig den heller, men den er jo også historie nå. Fortell om det nye rommet, oppfordrer jeg.

– Denne kinoen sto ferdig i januar 2011, sier Andreas og plukker opp den nye tråden. Han kikker rundt seg, før han betjener sin del av sofaen til en litt mer behagelig posisjon, og fortsetter å fortelle.

– Selve rommet vi nå sitter i var opprinnelig et soverom og en bod, og deler av det ble brukt til trimrom. Det vil si, brukt er kanskje et litt sterkt ord, det var i alle fall mulig å bruke det som trimrom. Sommeren 2010 ble disse rommene slått sammen og mer trim enn det ble da, har det nok kanskje aldri vært her. En ny diger stålbjelke ble montert inn som ny bæring, og etter dette ble alt liksom formalisert, her skulle det komme en ny kino! På grunn av en skade kunne jeg ikke gjøre så mye grovarbeid, så jeg brukte i stedet en del tid for å finne alt av materialer så billig som mulig slik at pengene skulle strekke langt. Så mye er gjort på dugnad og noe har jeg brukt håndverkere til. Rommet er bygget etter rom-i-rom-prinsippet, og bortsett fra en enkelt vegg er alle veggene bygget med gips på begge sider av et reisverk, og den siden som vender inn mot kinoen er satt sammen av to gipsplater med akustikklim mellom. Og siden faren min bor i en leilighet over kinoen er også takkonstruksjonen bygget med tanke på effektiv lyddemping. Det opprinnelige taket er revet ned til dragerne, før det er bygget opp igjen med gips og lydbøyler. Far hører bare den verste bassen som allikevel ikke enkelt lar seg dempe, men den eneste gangen han har ytret seg om mye bass er da jeg så filmen Unstoppable på full gass. Da trodde han at jeg var i ferd med å rive ned hele huset. Gulvet er bygget opp av trinnlydplater med 22 mm gulvspon og teppe over. Vegger og tak er tapetsert med et stoff som kalles Scenemolton, det gjør rommet helt mørkt og med full lyskontroll. Podiet bak er 30 cm høyt og fylt med isolasjon. Døra er også lydisolert, den demper cirka 35 desibel og veier nesten 70 kg. Det eneste som lekker litt lyd er egentlig bare pipa, men det er det lite jeg får gjort noe med. Når det gjelder det elektriske så er dette en blanding av Elko og Möeller. Sistnevnte styrer alt av lys mens Elko tar det øvrige.

Lyd- og bildeutstyr
Mens Andreas henter en kopp kaffe til meg traver jeg rundt og kikker på alt utstyret han har i kinoen sin. Det er ikke så lett å se hva alt er der i halvmørket, men slik er det med mange av disse kinoene vi med rette omtaler som batcaves. De er veldig mørke og nærmest helt umulige å få tatt bilder av. Fronthøyttalerne fra Swans er selvfølgelig umulig å ikke legge merke til siden de strekker seg omtrent fra gulv til tak, men bak dem står et par enorme subwoofere fra SVS. Det er ikke så lett å få disse rørene til å blende inn i omgivelsene, men siden de er trukket med omtrent det samme stoffet som vegger og tak er de nærmest usynlige der de står. Det er ingen tvil om at Andreas setter bildekvaliteten først, for de lekre fronthøyttalerne er faktisk belagt med et matt stoff på sidene for å unngå refleksjoner. Det samme er senterhøyttaleren. Det er jo ikke så vanskelig å skjønne hvorfor Andreas har gjort det slik siden han har investert hundretusener i bildeutstyr, for det er ofte slike detaljer som skaper prikken over i-en. Ellers er det faktisk mer enn nok av høyttalere i rommet, her er det et fullt 11.2-system, altså 11 høyttalere og 2 subwoofere. I racket står det også mye gromt utstyr, blant annet et par av Parasounds JC1-blokker som driver fronthøyttalerne. Deriblant står en Dune nettverksspiller og en Oppo Blu-ray Disc-spiller, samt en av toppmodellene i Yamahas receiverserier. Men det er ingen tvil om at juvelen i samlingen for tiden er den enorme Sony VPL-VW1000, 4K-projektoren alle snakker om for tiden. Jeg tipper de fleste som leser Lyd & Bilde har sett en projektor før, men få kan nok tenke seg størrelsen på denne saken. Den er rett og slett enorm! Den er nær 70 cm dyp og en halv meter bred, og den ser slett ikke særlig hendig ut. Jeg kikker inn gjennom den åpne luka i front, og som svært fotointeressert kan jeg med det blotte øyet se hvorfor dette koster penger. Optikken ser svært gjennomført ut, og skikkelig optikk koster som kjent det hvite ut av øyet. Regelen her er enkel: Jo større og bedre, jo dyrere. Andreas kommer inn og overrekker kaffekoppen mens han undrer på om jeg liker det jeg ser, noe jeg kan bekrefte. Å si at jeg er misunnelig vil ikke være løgn, og det tror jeg Andreas forstår. I alle fall sender han meg et avvæpnende smil mens vi slår oss ned i de deilige kinostolene.

– Hva synes du selv da, sier jeg og slår med hånden ut mot rommet. Siden det er svært lite som ikke er dekket av utstyr skjønner Andreas at jeg mener høyttalerne, elektronikken og bildeutstyret, og forteller nokså beskjedent at han synes han har kommet et godt stykke, og at nå er det ”greit nok”. Han sier han har lyst til å eksperimentere mer med akustikk, men at han ikke har så god greie på slikt, og at det sannsynligvis blir veldig kostbart å gjøre på en skikkelig måte. Han har også lyst på mer trykk i mellombassen, noe ikke subwooferne fra SVS gjør så godt her i hans rom. Andreas betror meg at grunnen til at han valgte de store fronthøyttalerne fra Swans, var fordi han ville ha noe han selv omtaler som ”manne-høyttalere”, store og tøffe greier som leverer mye og massiv lyd. Han kunne heller ikke tenkt seg å ha høyttalerne bak lerretet, siden det ikke lages bra nok lydtransparente lerreter. Det er ikke fordi det er forringende for lyden, men for bildet. Pikslene fra projektoren passer ikke inn i det vevde mønsteret på den lydtransparente duken, og det skaper noe som kan beskrives som moare-effekt, et fenomen som oppstår når to rader med piksler legges usymmetrisk oppå hverandre. Og når det gjelder projektoren fastslår han at dette sannsynligvis blir den første projektoren han kommer til å ha så lenge at pærebytte blir en aktuell problemstilling. Og det blir i så fall en ny erfaring for drammenseren i stolen ved siden av meg!

Opplevelsen av en 4K-kino
Jeg har allerede tatt bilder før og mens vi har snakket. Jeg synes det er best å bli ferdig med det kjedelige pliktløpet før jeg får demonstrert kinoene jeg besøker, slik at det blir det siste vi gjør. Jeg sparer altså det beste til slutt. Grunnen er sikkert åpenbar for de fleste, for det har en tendens til å bli sent når man først setter i gang. Og når jeg så skal få oppleve 4K på et 3 meter bredt lerret i en hjemmekino for første gang, er det liten tvil om at dette blir noe helt utenom det vanlige. Jeg hadde dog ikke forestilt meg at det skulle bli så avsindig som det viste seg å bli. For når Andreas kom drassende med en bunke filmer, og den første viste seg å være noe så utenom det vanlige som en snowboard-film, skal jeg innrømme at jeg ble litt overrasket. Jeg hadde regnet med Transformers eller noe annet visuelt porno, men tenkte at jeg skulle ha et åpent sinn. Andreas er jo tross alt ingen amatør, og selv har jeg stått på snøbrett i over ti år.

– The Art of Flight, proklamerer Andreas og vifter med et avlangt sort cover. Den tror jeg du kommer til å sette pris på, legger han lystig til. Det vil tiden vise, tenker jeg og ser at Transformers nå ligger øverst i bunken. Så hadde jeg altså ikke forestilt meg alt for mye, rekker jeg å tenke før Andreas slukker alt lyset ved et trykk på fjernkontrollen. Jeg sitter i midten foran og alt rundt meg er plutselig stummende sort – jeg kan ikke se hånden foran meg. Så plutselig hører jeg en dump lyd som fra en slags luftkanon, før noe nærmer seg med noe jeg oppfatter som massiv kraft fra venstre side. Brøkdelen av et sekund senere popper det fram en ny tilsvarende lyd fra min høyre side, og noe dukker opp på lerretet. Er det to golfballer, mon tro? Forbi meg på hver side flyr det nok en gang to slags bobler forbi, og lyden som følger dem ryster husets grunnvoller på en slik måte at jeg sjokkert retter meg opp i stolen; hva i all verden er dette? Så plutselig skytes det bobler fra overalt rundt meg, og de raser over lerretet i en vanvittig fart før de samles til to store doble D-er, hvorav den ene er speilvendt rett mot den andre. Det er Dolby Digitals nye reklamesekvens, rekker jeg å tenke før huset på ny rystes av avgrunnsdyp bass. Jeg hoier mot Andreas at dette er helt hinsides kult, og han flirer tilbake mot meg, vel vitende om at nå har han imponert meg nøyaktig som planlagt. Så starter selve filmen med mildt sagt spektakulær filming fra Canadas fjellandskap, filmet med det ypperste av kamerateknologi, deriblant det sagnomsuste RED Epic. Snowboard-legenden Travis Rice kommer hoppende ut av et helikopter på toppen av et fjell i British Colombia, i ekstrem slow motion mens en Nero-remiks av låta Ghost N Stuff av Deadmau5 setter stemningen i hva jeg for all fremtid kommer til å huske som det perfekte soundtracket til akkurat denne scenen. Et øyeblikks ren perfeksjon fjetrer meg til stolen mens det sylskarpe bildet får meg til å tenke på et bilde tatt med et stort Hasselblad-kamera. Sitteavstand, lerretsstørrelse og oppløsning gjør bildet nesten unaturlig skarpt, og særlig når man tenker på at dette er et oppskalert bilde. Hvordan vil det da bli når vi en gang i fremtiden får kildemateriale tilpasset denne oppløsningen? Plutselig pauses filmen av Andreas i en bestemt scene slik at han får vist meg hva som skjer når han setter på en funksjon som gjør alle detaljer skarpere, og det allerede sylskarpe bildet blir enda klarere, langt mer enn jeg trodde var mulig. Og sammen med Motionflow-teknologien til Sony blir det hele utrolig bra, med rykkfrie panoreringer og svært stabilt bilde. Andreas tar meg med gjennom flere scener fra både Transformers og Megamind i ordinær 2D, før han mener tiden er inne til å vise hvordan 3D kan se ut. Min erfaring fra 3D er litt så som så. Brillene er ubehaglige å ha på seg, bildet blir altfor mørkt og kontrastnivået blir helt elendig, så da hjelper det lite med kule effekter. Men Andreas forklarer hvordan høy lysstyrke og høye kontrastnivåer på VW1000 gjør 3D-opplevelsen helt annerledes enn andre maskiner på markedet, så forventningen er ganske stor når Avatar i 3D legges i Oppo-spilleren. Begeistret skjønner jeg at Andreas ikke kun siterte Sonys markedsavdeling da han skrøt av hvordan denne maskinen er på 3D, for bildekvaliteten i mørke scener på 3D på VW1000 oppleves ikke så langt fra 2D på en veldig bra projektor i så måte. Selvfølgelig kan fortsatt ikke 3D måle seg bildekvalitetsmessig med 2D fra samme projektor, selv ikke fra VW1000, men dette begynner virkelig å bli bra. Dog, lamslått blir jeg ikke, i alle fall ikke før den animerte barnefilmen Sammys Eventyr i 3D legges i spilleren. Jeg kan ikke huske å ha benyttet meg av adjektivet ekkelt i en Hjemme Hos-artikkel noen gang, men det er det best beskrivende uttrykket jeg kan komme på når jeg skal formidle de følelsene jeg satt med når den irriterende lille skilpadden og vennene hans svømte rundt i rommet mellom meg og lerretet. For det var nøyaktig det de gjorde, svømte rundt i rommet, ved siden av meg, mot meg og nesten inn i håret mitt. Så livaktig og effektfullt var det, at – og dette er ikke løgn – jeg flere ganger under starten på denne filmen dukket og flyttet hodet mitt for å komme litt unna disse slimete undervannskrypene. For min del er i alle fall den filmen ny referanse for 3D!

Og så var det hele over …
Jeg husker svært godt mitt første møte med HD, og det er ingen tvil om at mitt første møte med 4K også vil være brent fast i hukommelsen i svært lang tid fremover. Andreas er den første i Norge med 4K i hjemmekinosammenheng, selv om også en venn av ham også har tatt det samme steget inn i en verden de færreste av oss kan forvente å få ta del i, i alle fall ikke riktig enda. Jeg håper at 4K er kommet for å bli og at vi i fremtiden får kommersielt kildemateriale som matcher avspillingsutstyret. For dette kan bare beskrives med ett ord. Rått!

Atle Kildahl Torp