Det skulle kunne blitt århundrets kamp. Den gammeldags personlige datamaskionen mot den mystiske kvantemaskinen fra D-Wave. En sort terning, drevet etter prinsipper hentet i en tussmørke sonen mellom vitenskap og science fiction, hvor bits kan være både null og én på samme tid. Men kampen endte nærmest uavgjort.
En kvantedatamaskin bygger på helt andre prinsipper enn vanlige datamaskiner. Prinsipper som gjelder i for atomets aller minste byggesteiner. Mens PC-en sjonglerer med milliarder av bits, rommer kvantedatamaskinen kun noen få bits, som til gjengjeld kan anta flere tilstander – samtidig! Og mens PC-en møysomt tygger seg gjennom de mange bitsene én om gangen (eller i hvert fall kun så mange som antallet prosessorkjerner tillater), kan kvantedatamaskinen – i hvert fall i teorien – prøve alle tenkelige løsningsmodeller samtidig, og lynraskt finne frem til løsninger som det ville tatt en tradisjonell datamaskin en evighet å beregne.
Som sagt: i hvert fall i teorien. Det har nemlig ikke hittil vært mulig å konstruere en datamaskin, som bygger på kvantemekaniske teorier. For selv om kvantebits kan være både det ene og det andre, vil de helst være i en stabil tilstand, og den minste påvirkning – herunder forsøket på å avlese deres posisjon og dermed resultatet av beregningen – vil få dem til å skifte.
Kanadiske D-Wave Systems har imidlertid hatt suksess med å fremstille en kommersielt tilgjengelig datamaskin bygget på kvantemekanisk teori. Datamaskinen inneholder 512 såkalte q-bits bestående av løkker av sjeldne metaller, som med flytende helium holdes nedkjølt til -273 grader. Bare 0,15 grader over det absolutte nullpunkt!
En gruppe forskere hos Google og NASA, som begge er storforbrukere av datakraft, har prøvd å sette D-Wave-maskinen til forskjellige regneoppgaver. De første testene var lovende, og viste en regnehastighet som var over 35.000 ganger raskere enn klassiske algoritmer.
Nå har de imidlertid prøvd å sammenligne den mange millioner dollar dyre D-Wave-terningen med en tradisjonell datamaskin, hvor begge maskiner fikk lov til å være på hjemmebane. Begge skulle løse samme oppgave, men programmene ble optimalisert til å utnytte hver maskins individuelle fortrinn i så høy grad som mulig.
Og resultatet blev i beste fall flertydig. Noen oppgaver klarte kvantedatamaskinen fem ganger raskere enn bord-PC-en, men i andre beregninger var D-Wave hundre ganger langsommere enn PC-en.
Selv om man neppe kan si at Google har fått full valuta for pengene, mener fysiker Matthias Troyer fra Det sveitsiske teknologiske institutt i Zürich at det er godt gjort av D-Wave. Han sier til magasinet Science, at det er imponerende at en så ny teknologi er i stand til å måle seg med en moderne datamaskin, som har flere tiårs utvikling i bagasjen.
Alt i alt har forsøket med D-Wave verken be- eller avkreftet spørsmålet, og kanskje er den en ekte kvantedatamaskin, kanskje ikke. Kanskje begge deler på én gang.
Kilde: Wired
