Alle har i årevis snakket om Oculus – det nesten mystiske Virtual Reality-produktet fra Facebook-eide Oculus, som også står bak Gear VR fra Samsung – men selv om Oculus Rift faktisk er på markedet i USA og andre steder i verden (men nesten umulig å få tak i!), kom HTC og Valve inn fra siden og slo Oculus om å være først på markedet med en komplett Virtual Reality-løsning kaldt HTC Vive.
Mobilproducenten HTC og spillutvikleren Valve, som står bak Steam og en rekke berømte spilltitler, blant annet Half-Life og Counter Strike, har jobbet med deres felles Virtual Reality-produkt siden begynnelsen av 2015
Og både da jeg prøvde en tidlig beta-versjon fra HTC Vive i forbindelse med IFA 2015 i september i fjor, og her i februar, da jeg prøvde en nesten ferdig utgave på Mobile World Congress i Barcelona, var jeg veldig imponert, for Vive virker veldig gjennomført. Og spesielt det at HTC Vive fra begynnelsen har blitt utformet som en roomscale-løsning – som betyr at man må fysisk bevege seg rundt i rommet på et areal som er defineret på forhånd, i stedet for å sitte stille i en stol med VR-headset på hodet og en kontroller i fanget – virket for meg å være det riktige valget.
Det har hele tiden vært min oppfatning at Virtual Reality kun kommer til å være overbevisende, dersom man har den fysiske dimensjonen. HTC Vive er det eneste produktet på markedet som faktisk kan gjøre dette på en god måte. Oculus Rift støtter også tracking, som det heter, når produktet registrerer brukerens fysiske posisjon, men på et langt mindre areal, og HTC Vive ligger fortsatt et steg foran Oculus Rift. For til HTC Vive medfølger to kontrollere, som skal representere hendene dine i et virtuelt univers. Det gjør opplevelsen mer realistisk når man kan manipulere objekter med hendene, men Oculus er også på vei med lignende kontrollere til Rift, men disse kommer ikke før neste år.
På bakgrunn av alle disse grunnene har jeg gledet har jeg virkelig gledet meg til å teste HTC Vive, akkurat som et lite barn gleder seg til juleaften. Og i går var dagen, da den store pakken fra HTC’s pr-byrå dukket opp på døra. I tillegg til en pakke fra ASUS, som har været så snille og lånt meg en heftig gaming-pc, som jeg også skal bruke til testen.
For å bruke HTC Vive kreves en ganske kraftig gaming-pc – noe jeg ikke har stående. Kravene er bl.a. et NVIDIA GeForce GTX 970- eller et AMD Radeon R9 290-grafikkort eller bedre, og minimum for CPU’en er en Intel Core i5-4590 eller en AMD FX 8350. Pc’en trenger minst 4 GB RAM, samt må den støtte HDMI 1.4 eller DisplayPort 1.2.
Derfor har jeg vært nødt til å låne en ASUS ROG G20 til testingen, både Pc’en og HTC Vive skulle settes opp hjemme i min leilighet, før jeg kunne begynne med testen. Det viste seg å være litt av en utfordring.
Etter å ha brukt noen timer med HTC Vive, kan jeg gi en forsmak på den kommende anmeldelsen og si at HTC’s og Valves VR-løsning er den beste jeg noengang har prøvd. Men det tar ofte lang tid å fungere. Derfor blir ikke karakteren for brukervennlighet særlig høy. Det tørr jeg si allerede nå.
Tja
Med mindre man har et fritt areal i stua eller kjeller på cirka 4 kvm., så begynner hele prosessen med å flytte rundt på møbler. Da HTC Vive er en roomscale-løsning, så krever systemet at man har god plass til å bevege seg. Ellers vil det ikke fungere optimalt.
Derfor måtte jeg flytte rundt på spisebord og stoler, og først da kunne jeg begynne å sette ting sammen.
Den startet selvfølgelig med at jeg fikk startet ASUS-pc’en med tilhørende monitor, keyboard og mus, og det er viktig å huske at pc’en må stå i nærheten av spillområdet, da VR-headsettet skal kobles direkte til pc’en.
Neste skritt er å sette opp de to basestasjonene. Det er snakk om to trådløse enheter som skal plasseres diagonalt for hverandre. De skal stå i ca to meters høyde, og de markerer to av spillearealets fire hjørner. De kobles til strøm, men skal optisk kunne “se” hverandre, selv om de skal stå i en vinkel på 35-40 grader for å tracke spillarealet. Man kan settes de to basestasjonene på stativ eller bore dem fast i veggen ved hjelp av to fester, som følger med i pakken. Men jeg må innrømme at jeg ikke hadde særlig lyst til å lage hull i veggen, derfor fant jeg heller på et par alternative løsninger, som du kan se på bildene.
Når basestasjonene er montert, laster man ned HTC Vive-programmet til dataen og går gjennom en installasjonsprosses. Der man kobler til kontrollene, setter hodetelefonene i dataen (med en adapter) og kalibrerer bevegelsesarealet og takhøyden med de to baseenhetene.
På papiret skulle det ikke ta mer en 30 minutter å sette opp systemet. Men jeg opplevde gang på gang at enten headsett, kontroller eller basestasjonene mistet kontakten med hverandre, slik at installasjonen ikke kunne gjennomføres. Og på internett kunne jeg lese om andre som hadde lignende problemer.
Heldigvis fant jeg et tips for å få alt til å fungere. Det viste seg at HTC Vive ikke var særlig gode venner med med USB 3.0 (det går både en USB- og en HDMI-kabel fra Vive-headsettet via en adapter inn i pc’en), men da jeg flyttet USB-pinnen fra en 3.0-port til 2.0-port fungerte alt slik det skulle.
Underveis måtte jeg også sette opp en HTC Vive-konto (her var det nok med en forbindelse til Facebook) og en Steam-konto (noe jeg allerede hadde), før jeg kunne begynne å laste ned spill og apper.
Det gikk lang tid fra utpakking til man kunne ta teknologien i bruk. Det er veldig mange kabler, adaptere, og andre dingser man har bruk for underveis. HTC Vive er uten tvil et produkt for «first movers», de som ønsker å eie og bruke ny teknologi før alle andre. Der er et godt stykke igjen før de alminnelige forbrukerene hopper på vogna. Det kan jeg trygt si allerede nå.
Men den virtuelle opplevelsen med HTC Vive er utrolig kul. Jeg har prøvd fire-fem spill og lignende apper allerede, og til felles gir de følelsen av å være teleportert inn i en annen virkelighet, og jeg glemmer fort at det er mitt eget kjøkken jeg står i.
Bilde er ikke av den høyeste oppløsningen, og i blant blir man minnet om virkelighetens begrensninger fordi man løper rundt med en «hale» av ledninger, som er koblet til pc’en via de nevnte adapterene, men likevel tar man med HTC Vive et stort steg inn i morgendagens teknologi. Man er rett og slett ikke den samme person etter å ha prøvd det. Ikke jeg hvert fall, og i den kommende anmeldelsen skal jeg nok utdype mer om hvorfor.
Anmeldelsen kommer neste uke. Fram til da må dere klare dere med videoen under, som viser et utsnitt av en kamp mot rompirater. VR-opplevelsen kan nemlig vises på den tilknyttede pc’s monitor og nærmere kommer man ikke en VR-oplevelsen med egne øyne – før man prøver det selv!
