anmeldelse: Marseille: Fransk sosialrealisme

I førstesesongen ble vi kjent med det interne, skitne, politiske spillet i multikulturelle Marseille. Robert Taro (Gérard Depardieu) hadde sittet som nærmest eneveldig ordfører i havnebyen ved Middelhavet i 20 år, nå ble han plutselige utfordret av sin tidligere protesjé, Lucas Barrès (Benoît Magimel) – som, skulle det vise seg, var hans egen sønn.

SMELTEDIGEL
Den eldgamle storbyen ved Middelhavet har i århundrer vært porten til Europa for afrikanere, og Frankrikes nest største by er den mest multikulturelle. Det er i dette skjæringspunktet, og med nyere terrorangrep som bakteppe at andresesongens plott utspiller seg.

Den vakre, mangefasetterte byen, med sine 1,8 millioner innbyggere, multikulturelle befolkning og sydlandske klima og temperament er perfekte kulisser for Netflix’ første satsing på egenprodusert serie utenfor USA. Førstesesongen var litt av en skuffelse, med et søkt plott og oppkonstruert historie. Andresesongen treffer spikeren adskillig bedre, og mer dagsaktuelt, på hodet.

POLITISK SPILL
Hovedfokuset sentreres fortsatt rundt den mektige bystyresalen, der vi nådde klimaks i den høyst personlige kampen mellom Taro og Barrès mot slutten av sesong 1, i det Barrès vant valget.

I det han nå velges til ordfører allierer han seg med ytrehøyrepopulistene i «Parti Français» (klart inspirert av Le Pens «Front national»), med vakre, blonde Jeanne Coste (Natacha Renier) som varaordfører. Med en fjerdedel av stemmen bak seg i bystyresalen blir de raskt en maktfaktor, og endrer byen. Her lykkes sesong 2 godt med å menneskeliggjøre høyrepopulistene, samtidig som den viser oss eksempler på hva som kan skje om de kommer til makten.

PERSONLIG DRAMA
På hjemmebane sliter Taro fortsatt med forholdet til sin kone. Hun ønsker at han skal trekke seg tilbake, men som han sier, det eneste som fikk ham tilbake fra livet, under hjerteattakket, var tanken på hans kjære, vakre Marseille. Noe som resulterer i at hun flytter ut, og deretter tar et av byens mange illegale flyktningbarn under sine vinger. En brannfakkel tennes blant pressen og borgerne.

Deres egenrådige datter, Julia (Stéphane Caillard) fortsetter journalistkarrieren, og har satt seg fore å løse det mystiske dødsfallet til byens mangemillionær, og eier av byens fotballklubb. I etterspillet oppstår det også dragkamp om hvem som skal eie Marseille Stadion (en av Europas største stadion, med en kapasitet på 67.000 tilskuere). Stadionet har kostet byen € 50 millioner de siste tiårene, og de høyreekstreme vil selge den.

Kamp om byens sjel, fotballklubben «Sporting Marseille» er sesongens røde tråd. Etter eierens uventede død drives fotballklubben av pappagutten (Vladimir Consigny) som kun tenker på bunnlinjen og vil selge byens stolthet så raskt som mulig. Merkelig nok faller Julia for ham, men hennes forhold fra fortiden innhenter henne; med en stadig mer irrasjonell og desperat Eric, som har knyttet vennskap med en radikalisert muslim under tiden bak lås og slå.

MEKTIGE KULISSER
Man skal lete lenge etter en vakrere setting for en TV-serie enn storslagne Marseille. Omgitt av det vakre Middelhavet, eldgamle bygninger, den storslagne havnen og det kuperte terrenget trer byen frem som en av seriens viktigste aktører – noe regissør og fotograf utnytter til det fulle. Det blir faktisk litt i overkant, nærmest påtatt, mange dronebilder av stadion, havnen, rådhuset og byen badet i lys rundt midnatt.

Kjempen (i bokstavelig forstand) Depardieu kler meget godt rollen som den litt pompøse politikeren som setter byen og politikken foran familielivet, og gjerne krydrer talene sine med svulstige ord og storslagne visjoner. Magimel gjør denne runden en betydelig bedre tolkning av Barrès, borte er de utstuderte, kunstige faktene, og hans handlingsmønster er også mye mer troverdig. Det sagt, så er det Natacha Renier som er andresesongens store stjerne.

Renier gir de høyreekstreme en moderne og «normalt» ansikt, og til tross for enkelte ekstreme standpunkter fremstår hun som en reflektert, og kompleks, kvinne. Forholdet som oppstår mellom henne og Barrès er et av seriens store pluss.

KONSTRUERT
Ikke alt henger like på greip, og flere av handlingene og bihistoriene fremstår (som sist) både søkte og oppkonstruerte. Det til tross, Marseille sesong 2 byr på dagsaktuelt samtidsdrama der de har maktet å forene politiske intriger med personlig drama og aktuelle, virkelige hendelser. Fortsatt litt «cheesy», men så absolutt fransk – og en fest for øyet for frankofile. 4 stjerner.

Gnistrende billedkvalitet på strømmingen fra Netflix. Skarpe kontraster, naturlige farger og flott dybde i et bilde uten støy. Lydbildet imponerer ikke like mye. Dialogen siter som den skal, men actionscenene drukner i en hul lyd.